Evanetica

Inspirasjon, det kan gi så mye – bare den er der. Det er så godt når den er der. For noen minutter siden tenkte jeg: “Det er virkelig fire dager siden jeg skrev noe”. Virkelig? Fire dager? Så lenge, men samtidig så kort. Før dette hadde jeg sittet og lest en halvtimes artikkel på nettet. Jeg visste ikke at den var så lang, men kunne innsett det på markøren i høyresiden. Øynene ble smalere for hvert minutt og hodet ble tungt. Det gjorde meg nesten svimmel. Jeg nyser og snufser, men jeg er ikke syk.

“Hva skal jeg skrive om, da?” tenker jeg. Jeg føler alltid at det jeg skriver blir å ensformet og uoriginalt. Jeg vil være nyskapende og allsidig, og jeg vil kunne vise det. Luktet jeg en liten skrivesperre? Nei, da. Jeg skriver, da – hele tida, men ofte blir det bare i hodet mitt. Okei, så vi får det ned…

I morgen har jeg vært her ei uke. Det er helt annerledes her enn hvor jeg holder til. Det er stort og lyst med lange trapper og åpne vinduer. Det er også mange flere lyder her. Jeg ligger og hører på de om natta og titter på tretoppene som rører den uskillelige himmelen. Bare forsvinner langt bak i tankene mine. Trenger ikke å si noen ting. Først ligger du over armen min på skuldra mi ei stund. Den andre hånda strekker jeg over for å stryke deg gjennom håret med, og der ligger vi – helt stille. Ofte er det etter en kort, men fyldig prat eller etter et heftig latterutbrudd. Enten eller. Men uansett faller pulsen etterpå til en eget, ultimat nivå. Som et fast nirvana.

Jeg elsker å rulle ned vinduet og slippe verden inn. Sitte der, blåholde håndtaket i svingene, kikke bort på deg og le. Trenger ikke å si noen ting. Vi vet. Håret kiler meg i ansiktet når det leker seg i vinden. Bak et par fingrete solbriller merker jeg meg ting jeg ikke ser når det er jeg som kjører. “Er du redd?” smiler du lurt. Redd? Dette er det beste jeg vet. Men jeg sier ikke det. “Nei, men jeg mister da ballansen!” Så klinger de sammenstemte lattrene våre ilag før du vrir opp radioen igjen.

Mange spør meg hvor jeg finner all inspirasjonen min. Jeg klarer aldri å svare riktig på det. Noen ganger fordi jeg ikke vet svaret, andre ganger fordi jeg ikke vil si sannheten. Jeg vil ikke at folk skal analysere meg eller knytte hver tekst jeg skriver til noe personlig. Det er klart at jeg kan ha en dårlig dag. Faktisk har jeg mange av de og det er kanskje det som lettest får meg til å se inspirasjon i ting. Men sannheten er at for meg så er inspirasjon i alt jeg ser, føler og opplever, men det handler ikke nødvendigvis om meg.

Dette innlegget dedikerer jeg som eksempel til personen som står meg nærmest i livet, og selvsagt til dere leserne mine. Det er ganske personlig, men jeg ser på det som nok en måte å uttrykke seg på. Det er det som gjør at jeg søker etter inspirasjon. Jeg må uttrykke meg, personlig eller ikke. Når skrivelysten kryr seg inn i det rette hjørnet, ser jeg inspirasjon i alt. Atmosfæren i rommet, måten trærne rører seg, flua som konstant kommer tilbake for å irritere meg når jeg slår den vekk. Alt. Men den beste inspirasjonen jeg noen gang kan få er når jeg har deg i armene mine. Når tar håret vekk fra ansiktet ditt og ser de hvilende øynene dine og det uanstrengte smilet om munnen. Det er det vakreste uttrykket som finnes og disse stundene er de beste jeg vet om. Jeg skriver om det fordi det ikke kan beskrives. Det må bare nevnes, fordi det er det minste, men mest betydningsfulle i livet mitt.

Man trenger jo ikke å si noe…

Bilde: Photobucket.com