Evanetica – Under my skin

Snakket og bråket omkring er som en lav bakgrunnsmusikk. Så fjernt, så ubetydelig. Hun er laangt borte nå, på ukjente veier. I en verden hvor hun stadig stremmer tøylene sine. For du gjør henne glad.

Du må fortelle henne alt. Hvordan dagen din har vært. Hvor tungt det var å stå opp, at turen til skolen var like lang som før, hva som var pinlig og hva som var bra. Det er slik det er blitt. For siden hun dukket opp, har ikke annet vært naturlig. Hun fanger gnisten din, uansett. Du liker det.

Smilet hun stråler fanger andres oppmerksomhet. “Hvem er det du prater med?” Det blir fort tørket av. Hun må skjerpe seg, tenker hun høyt i sitt eget tårn av livslang nedslitthet. Det store maskineriet som hun prøver å tillegge en kontroll og ro, går amok. Ingen følelser, bare moro! Hun holder det for seg selv i frykt for å gi etter, for når hun gir etter får hun panikk. En anspent følelse som sier at hun skal stenge alt ut. Det er det tryggeste. Hun liker det ikke.

Du forteller henne at du liker å prate med henne. Hun burde vite det nå, men du sier det likevel. Kanskje hun til og med liker å prate med deg? Du liker å tro det, selv om det er ingen kompliktelser i bildet. Det er trygt og fint, men veldig merkelig. Plutselig var hun bare der og hun var nydelig. Selvsagt kunne du ikke la henne forsvinne uten videre.

Du vet ikke hva som skjer.
Hun vet ikke hva som skjer.
Men det er noe godt
- kanskje…

Hun ser på den usle mobilen som ligger på bordet. “Ikke tenk på det engang.” Tankene og følelsene dine kriger inni deg. Hun prøver å vie oppmerksomheten til tven som blinker foran henne. “Hva er det jeg ser på?” Hun switsjer videre på leting etter noe mer interessant, men øynene faller automatisk ned på mobilen igjen. Hun bare må.. Skjermen lyser opp når hun rører tastaturet. Skuffet – bare den gamle bakgrunnen. Selvsagt!

Tiden går så seint når man venter på noe. De skulle jo snakkes igjen, men ingen sa når… Hvem skulle ta kontakt? Hun liker ikke å være den første, så hun piner seg selv til å vente. Men det skjer ingenting. Minuttene og kvarterene seiler sagte bort. Hun synes hun har vært flink, men skulle ønske hun kunne finne på noe som fikk tankene hennes på noe annet. Hun føler seg paranoid og desperat, men det er hun ikke…

Hun tenker på alt du sikkert driver med. Er hos noen kompiser, fester, treffer mange interessante folk på fest, blir skikkelig full, har det kjempemorsomt og gjør alt annet enn å tenke på henne. Hvorfor skulle du gjøre det, liksom? Det knuser henne. Hun knuser seg selv.

Neste formiddag våkner hun og blir liggende i senga med datamaskinen. Hun lar den ta sin tid, men der logget du på. Hun flytter ikke èn finger. “Heia! Er du våken?” En liten lettelse sprer seg ut i kroppen hennes og smilet vekser. “Var det koselig i går, eller?” Hun ville egentlig ikke vite det. Han forteller om den ville natta ute med gjengen. Selvsagt. Hun var jo ikke dum. “Der da?” “Joda! Var helt rått. Beste kvelden på lenge!”

Helt sant.

Alt hun hadde følt det siste døgnet, druknet i henne da hun sukket og tok i dørhåndtaket til bilen. Var det slik det skulle bli, ja.. Hun ville ikke at du skulle dra.

Hun skulle til å snu seg inn til bilen for å si adjø, men i det så hun skikkelsen i forsetet forsvinne ut døra. Rundt bilen kom det en springende og grep rundt deg. Du forsvant inn i øynene hennes for å nyte det siste øyeblikket. Tiden hadde gått så fort, men du var alt for streng med deg selv til å bli noe lengre.

Skulle hun bare forsvinne inn i de snille øynene hans og bli enda mer trist? Eller skulle hun gi han en enkel klem og bli ferdig med det? Hun hadde tusen tanker i hodet. De fleste prøvde å overbevise henne om at alt ville gå bra, men innerst inne lå en frykt av at dette var både første og siste gangen.

Hodet senket seg ned på brystkassa hans og hun klemte hard rundt han. Et tappert forsøk på å kvitte seg med all lengselen på en gang.

“Tusen takk for et kjempefint opphold. Jeg har virkelig kost meg sammen med deg.” Du var litt overrasket over deg selv. At du kunne føle det sånn. Du prøvde å skyve tankene ifra deg og kysset henne ømt og kjærlig farvell. Du så at hun også slet litt. Hvordan kunne det føles så intenst allerede?

“Vi må gjøre dette igjen en gang.” Wow.. sa du virkelig det?

Det skulle ikke bli enkelt det her..

En solstrålte snek seg gjennom åpningen mellom gardinene, og dro henne ut av søvnen. Hun var fortsatt i den fredfylte roen som hadde ligget i henne hele natten. Hun hadde sovet uvanlig godt egentlig. Hele rommet var mørklagt, selv om hun ante at klokken var midt på dagen. Helst ville hun bare gå opp, trekke for gardinene og sove videre, men tenkte heller å bare snu meg for å overse det lille lyset. Men i det hun skulle til å vri seg om, kjente hun at noe holdt henne fast.

Hun ble nesten litt skremt, men turte ikke røre seg. Når hun tenkte seg om, kunne hun kjenne noen puste henne i nakken. Det var da hun skjønte det. Er det mulig? Hun som trodde hun bare hadde drømt. Det lå noen og holdt i rundt henne. En som hadde gjort det hele natten. Det var du.

Alt var tåkete fra kvelden før. Akkurat slik som drømmen. Du kjente henne gni seg mer inntil deg i armene dine. Duften av håret hennes fikk det til å gå varmt gjennom deg. Du ville bare se ansiktet hennes, men var redd for å vekke henne, samtidig som du ønsket hun gjorde det. Du klemte til rundt henne og smøg haken inntil nakken hennes. Du fikk prøve å sove videre.

Kanskje han var våken? Hun grep sjangsen på å snu seg nå når han viste noen livstegn. Det rykket svakt da armene rundt henne slapp taket. Hun følte fortsatt det var en drøm. Foran henne lå et hvilende, mykt ansikt. Hun bare beundret han mens hun krøp nærmere igjen. Plutselig tittet to smale øyne opp på henne.
Hun smilte. Du smilte.

Det var ikke en drøm, alikevel..

Plutselig duret det over høytalleren. Vi var fremme! Allerede?! Nervene gikk til halsen på henne og hun begynte å føle seg både kvalm og ør i magen. Stresset prøvde hun å ta seg sammen og heve seg av den selvtilliten hun ikke hadde. Han skulle møte henne på kaia, men hun så ikke skikkelsen hun søkte etter på vei ut av båten. Så hun bare gikk videre mot land for å ikke se dum ut, og der var han.

I den samme hvite boblejakken, med det samme smilet – nesten. Men de samme, store, gode armene som tok omkring henne og klemte lenge. Det var som om tiden hadde stått stille siden sist. Siden for snart et år siden nå. Da du kom og tok henne med storm. Nå kom hun fra det ville havet og for å gjøre det samme, men ting var annerledes nå..

“Nå klarer jeg ikke holde meg mer”. Det var som om du leste tankene hennes! Med hodet på skakke, ledet han seg frem mot henne med leppene. Det var som en skikkelig klinefilm, bare at nå var det på ekte. Plutselig kjente hun han grep etter leppene hennes, så hun fulgte etter. Det var den mest utrolige følelsen en kunne tenkt seg. Hun trodde virkelig hun drømte der og da. Sekundene gikk så sagte, men likevel så fort. For da du slapp og gløttet fortåket på henne med et: “Det var jo.. helt ok?” måtte hun bare le og kysse deg videre.

For isen var brutt og kjemien uutholdelig.
Dette kunne bli farlig..