Evanetica

Knock, knock! Is anyone there?

Jeg vil egentlig bare minne om at musikkbloggen min fortsatt er åpen (enn så lenge), så dere må sjekke der inne for updates! Jeg har jo kommet meg på plass på skolen og slik nå, så er offisielt på prosjekt: “Bli flinkere til å ta opp og publisere musikk”. Fant ut det etter en samtale med læreren min forleden. Velvel. That’s all folks!

Klem

Heihei! Lenge siden? Ja. Jepp. Men jeg er her!

Jeg har altså flytta og jeg har det kjempefint! Har blitt kjent med masse herlige folk på skolen og vi har allerede vært på vår første skoletur! Vi dro til ei hytte et stykke fra skolen. Det var en beinhard tur oppover, men selve oppholdet var kjempefint! Er så flott med slike bli-kjent-turer, fordi man blir virkelig kjent og her vil jo alle bli det! Det ble masse spilling og snakking utover kveldene, og det fantes ikke grenser for hvor fantasien og latteren stoppa. Dagen vi dro hadde vi et husvis konkurransemaraton. Huset mitt eide ikke særlig konkurranseinstinkt den dagen. Vi kunne tatt igjen på smisking til dommerne, men satsa på å ha det moro (selv om enkelte var uheldig og havna i bakken med trynet først – bl.a meg selv!)

Skolen vår ble utfordret av NRK1 til å være med på deres radiokonkurranse. Det var ganske spennende i og med at vi kom ganske langt! Men vi ble etter mange omgangen til slutt slått ut av noen tapere på NAV som satt med hver sin PC og juksa…

I kveld har det vært grilling og underholding fra alle husene. Vi lagde en veldig intern, men morsom sang om oss på “Uppigard” som huset vårt kalles. Vi fikk litt for lite øving så omtrent alle glemte teksten og braste ut i varig latter etterpå. Hver dag her på internatet er så sykt sosialt og man vil jo gjerne være med på alt, men med ei forslått skulder og ei ukes søvnmangel har jeg stort sett holdt meg rolig i dag. Snakket med Ida i telefonen. Savner henne noe sinnsykt. Jeg vil ha henne her nåå. Tiden går så tregt…

Uppigard-sangen

Vi er den kule gjengen fra Uppigard som spiller kort og legger oss seint,
for ingen tør å legge seg først og da blir det skikkelig kleint.

Vi er veldig veldig gode, og flinke til å skjule det godt.
Vi vant ikke på Vatnelian, for vi smiska oss ikke til topp.

Til huslærer har vi Kolbjørn og ingen er sprekere enn han.
Kombinert med sin radiostemme, er han Seljords supermann.

I vår egen lille stue, spiller vi Munchkin Bites
- Si takk og si ja, og bli med oss og spill
- Nei, vi hakke tid for vi må…
- Sjå på himmal!
- Nei vi hakke tid, for vi må…
- Sjå på himmal!

*Plystresolo*

Per Magnus hadde ein einaste
- KUB
Per Magnus hadde ein einaste
- KUB
Han vrikka og vrei på’n til kuben gikk opp
Han vrikka og vrei på’n og så sa det
- Stopp!

Vi er en gjeng på 16 fra Bjugn til Kristiansand.
Vi har folk fra alle linjer, det ekke no vi ikke kan.
Stoff & tråd og musikk, og musikal og multi-sport
Bildekunst og friluftsliv og ei på SI/SO som er kort (meg)

Lalalalalala…

Heio!

Noen av dere har kanskje hørt noen av sangene til meg og Silje hvor vi synger med ekte smurfestemmer. Vi har mekket nok en versjon og hvis dere har lyst til å høre flere kan dere bare søke oss opp på Facebook.

Hope you like it!

Jeg traff gulvet. Like greit siden en tornado rejerte oppi hodet mitt. Jeg kjente kvalmen svulme inni meg. Den boret seg oppover mot halsen min. Jeg kunne ikke bare reise meg å spytte ut maten heller. Jeg skulle bare sitte der heelt rolig, ikke tenke på det så ville det sikkert gå bra. Men noen stod foran meg og lo og denne gangen lo han kraftig.

Bak klesstativ og hjørner prøvde jeg å skjule hvor mye magen knøt seg. Jeg var midt i butikken på et stort kjøpesenter, langt hjemmefra. Det var typisk. Ingen sjangs til å slippe unna. Smerten var nesten uutholdelig. Jeg måtte sette meg og endte opp innerst i et prøverom, like ved et vindu som jeg ikke fikk åpnet. Jeg tittet ut på gata, menneskene og alle bygningene, så ble jeg overfalt av kvalmen igjen. Jeg håpet ingen kom inn, men det var vanskelig med noen som lo så høyt ved meg.

Jeg endte opp over vasken likevel og det var ikke bare maten som sørget for det. Mens øynene mine rant, tenkte jeg på hva jeg skulle si denne gangen. Jeg begynte å gå tom for unnskyldninger. Samvittigheten var knust for lengst, men det gjorde like vondt hver gang. Hun klandret seg selv, selv om det var en annen stemme å skylde på.

En plingende og drømmende lyd livner opp ved siden av meg. “Aah, på’n igjen.” Umiddelbart popper èn og èn ting opp i hodet mitt. Alt jeg skal gjøre. Alt som skal skje i dag. Øynene svir. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov i natt, men jeg sov ikke godt. Lyset forble på i frykt for alt jeg kunne vente meg.

“Jeg kommer og henter deg straks. Bare vær klar!” Nå ordnet det seg sikkert. Hun slapp å bli fulgt, men nå gikk hun mot vasken for en annen grunn. Etterpå gikk hun tilbake. Det var det eneste som føltes trygt. Hun sendte nok en dårlig unnskyldning og håpet ingen kom, så gikk hun og la seg og bygde opp mot til å komme seg gjennom den neste dagen igjen. Hun holdt alltid ut.

Snart var jeg på vei hjem. Det var en lang og skamfull tur. Det trengte ingen å fortelle meg. Jeg tenkte på nye unnskyldninger for denne og de neste gangene jeg forberedte meg på. Hun visste han hadde henne alt for godt, og han lo. En latter hun aldri slapp unna fordi han var en del av henne nå.

Slenger meg på fotokonkurransen til Linn Marie for moro!

Bilde av meg og bestevenninna mi. Beste jeg vet er å holde henne. Når jeg har henne i armene mine, slapper jeg helt av! Glemmer alt annet. Som om jeg går inn i en slags transe. Det er så herlig. Har det så bra da. Vi kan ligge slik i timesvis. Trenger ikke å si noe, fordi det er en kontakt der som ikke kan forklares. Vi bare vet. <3

Heihei!
En ny novelleserie kommer snart!
Da blir det en fortsettelse på “Frozen in time”. Håper dere blir glade da!

Ellers merker jeg godt at det er ferie, både på meg selv og andre når det kommer til blogging. Det blir litt daffere. Ting tar litt lengre tid, men det er absolutt lov. Jeg har stort sett jobba selv og vært sammen med vennene mine på fridagene, så det har gått i ètt. I tillegg er det jo stadig flytting på gang, så jeg har jo litt å fylle dagene med.

Jeg er litt spent på hva dere har gjort i sommer og hva dere skal til høsten?
Ellers ønsker jeg alle finvær og en fortsatt flott ferie!

PS: Dere må ikke glemme å titte innom den nye bloggen min!

Jeg gidder ikke å vente mer!

Her er det “hemmelige prosjektet” mitt!
Have fun, go mad. Don’t be sad, though it’s still bad (det vil si uferdig).

Hadet!

I fire år har jeg ventet. Fire år! Endelig. Tekstene og melodiene som har hjulpet meg gjennom de tyngste tidene. Gjenspeilet alle følelsene, tankene, alt.
Endelig kommer de og redder meg igjen.

I never thought that I’d be leaving you today
So alone and wondering why I feel this way
So wide the world
Can love remember how to get me home to you
Someday

We’ll be together again
All just a dream in the end
We’ll be together again

So many fears were swimming around and around in my mind
Who would have dreamed the secrets we would find?
I found a world where love and dreams and darkness all collide
Maybe this time we can leave our broken world behind

We’ll be together again
All just a dream in the end

(Evanescence – Together Again)

Omringet,
men alene
Ansikter overalt
Rynker og smil
Endeløs visking
Tomme kamper
Meningsløs skratter
Livet går videre omkring meg,
fylt med drama,
folk som elsker meg,
har tro på meg
Noen forguder meg,
og jeg har aldri følt meg mer alene

Hei og hopp!
Har dere det topp?

Dere som følger meg har sagt at jeg burde sende inn tekstene mine et sted, men det gjorde jeg ikke før Veronica tipset meg om Trafo.

Dere kan se bidragene mine her og jeg hadde blitt kjempe-kjempeglad om dere kunne gitt med noen tilbakemeldinger på tekster her.

Det er dere som kjenner skrivingen min, så deres meninger betyr mye.

Fortsatt finfin sommer!